Ingen skal dø alene i Norge

Jeg heter Birgit Berg og har vært sykepleier i 43 år. Vi kom fra et lite sykehjem, Nordstrandhjemmet. Godt samhold, god faglig stab og godt bemannet. Dette ble lagt ned da det var gammelt og holdt ikke dagens krav. Et nytt sykehjem ble bygget i samme området, Midtåsenhjemmet.

Vår nye arbeidsgiver ble Attendo.

Vi fikk flere pasienter, men ikke flere sykepleiere. I blant kunne vi være en sykepleier på 96 pasienter på en kveldsvakt. Det ble lite tid til opplæring av nytt personale, masse ufaglærte pleieassistenter, så urinveisinfeksjonene økte radikalt. Vi har aldri hatt så mange urinveisinfeksjoner.

Det var for lite mat, for dårlig mat. Vi måtte bruke de billigste produktene. Det utviklet seg etter hvert en konkurranse om hvilken avdeling som kan ha lavest budsjett.

Vi fløy beina av oss, det var jo ikke nok tid. Når vakten sluttet klokken ti om kvelden gikk vi ofte ikke hjem før klokken ett om natta.

Vi prøvde å si fra, men ble bare avfeid.

Det var umulig å snakke med mellomlederne, for de hadde blitt sendt på seminar på Danskebåten – og da de kom hjem så var de som nyfrelste i pinsemenigheten. ”Åh, det går så bra! Alt går så bra: Trenger dere flere sykepleiere på jobb? Neida! Ufaglærte har også varme hender.”

Attendo hadde klart å snu lojaliteten deres bort fra pasientene og oppover til firmaet. Og selvfølgelig gikk det utover pasientene. Under mine 43 år som sykepleier har jeg alltid tenkt på pasientsikkerhet, men som jeg innledet med, var vi for få sykepleiere for å opprettholde sikkerheten til pasientene.

Etterhvert så ble vi så psyket ned. De manipulerte. Og det var vanskelig å ta egne avgjørelser på tvers av budsjettet. Ingen skal dø alene i Norge. Men det var underforstått at det var for dyrt å leie inn terminalvakt. Derfor turde ikke alle å ringe inn en ekstra person.

De pårørende begynte å bekymre seg, selvfølgelig. De tok kontakt med oss og jeg sa som sant var ”Det er for få folk, for dårlig mat og ikke nok utstyr.” Hvorpå de skrev et brev til fylkesmannen og det ble et oppslag i avisa.

Når ledelsen fikk høre om dette samlet de oss i kapellet nede i kjelleren, hele personalgruppen. Det var pålagt møte, også for de som hadde fri. Konsernsjefen, altså hun som var sjef for hele Attendo Care Norge, stilte seg opp og ga oss klar beskjed om at ”de skulle snu hver sten” for å finne ut hvem som hadde sladret. Institusjonssjefen på Midtåsenhjemmet gråt av skuffelse over at vi hadde ”sviktet” henne.

At det går an å manipulere så mange flinke oppgående folk.

Vi ble jo skremt. Vi ble livredde. De fant aldri ut av hvem som hadde snakket med de pårørende. Jeg var tillitsvalgt i NSF (norsk sykepleierforbund) på Midtåsenhjemmet fra 2005 til 2011 og ettersom jeg var tillitsvalgt, la de all skyld på meg.

De brukte alle metodene: mistenkeliggjøring, utfrysing, typiske mobbestrategier. For eksempel sa jeg noe om at uniformene var blitt veldig slitte og da ble jeg kalt inn på sjefens kontor og bedt om å skrive under en vitneforklaring. Jeg gikk stiv som en linjal, slappet aldri av. Det var ren skremselstaktikk.

Hvorfor ble jeg så redd? Hvorfor skal det å si fra om helt åpenbare feil gjøre at jeg automatisk bli en varsler? Hvorfor var jeg ikke tøffere? Jeg tenker ofte at hvis jeg hadde vært den jeg er i dag hadde jeg ikke latt meg manipulere på den måten.

Sånn holdt de på. I år etter år.

Etter fem års drift gikk endelig kontrakten til Attendo ut og vi var fryktelig spente. Jeg husker jeg var på ferie da telefonen kom om at Attendo hade tapt anbudet. Det var en følelse av lettelse jeg aldri har kjent noen gang, hverken før eller senere.

Vår nye arbeidsgiver var Adecco.

De holdt velkomstmøte med snitter og marsipankake og vi fikk beskjed om at vi nå skulle få ”ønsketurnus” hvor vi kunne bestemme selv hvor mye (eller hvor lite) vi skulle jobbe. Vi fikk en kontrakt hvor det sto navnet vårt. Den inneholdt ingenting, ikke stillingsbrøk, ikke hva slags stilling vi hadde, ingenting.

Vi hadde ennå ikke helt skjønt at nå var vi alle blitt vikarer i et vikarbyrå, nå var det timelønn. Vi fikk forskjellig lønn hver måned av den grunn at vi ikke hadde lovlig kontrakt. Jeg var jo tillitsvalgt og personalet kom til meg og spurte ”Hvorfor får vi ikke fast lønn og hvorfor får vi ikke betalt for overtid?” Jeg svarte ”For å få fast lønn så må du ha fast turnus etter lovverket. Måten de driver på er ulovlig.”

Da ble jeg innkalt til institusjonssjefen. Jeg ble kalt for illojal. Jeg ble fortalt at jeg ”skapte dårlig miljø på postene.”

Da ble jeg rasende. Da smalt det. Etter seks år med det der. Og så ble jeg kalt illojal.

Ti uker etterpå eksploderte Adecco-saken i media.

Disse selskapene er så redde for omdømme sitt. Derfor lar de ikke tillitsvalgte og personalet komme til for å si hvordan hverdagen og rettighetene for disse er. De skårer høyt på brukerundersøkelser, men våger ikke å la personalet si hva de mener.

Jeg tror ingen visste hvordan disse kommersielle velferdsselskapene opererer, jeg ante ikke, mine kollegaer ante ikke: Hvordan Adeccos hovedkontor ligger i et skatteparadis, hvordan Adecco ble kjøpt og solgt mellom tre ulike eiere i løpet av den tiden jeg jobbet der, av internasjonale finansfond som var plassert i skatteparadiser. Om hvordan de sylter profitt ned i selskapet for å selge det videre til høyere pris. Om hvordan det svenske morsselskapet lånte av sine egne datterselskap og trakk fra rentene på inntekten og dermed ikke trengte å betale skatt. Om hvordan man nå diskuterer å forby dette i Sverige, og hvordan disse selskapene nå planlegger å ta over store deler av de norske velferdstjenestene. Jeg visste ingenting. Jeg skjønte ingenting. Og dette er ikke historie.

Birgit Berg,
pensjonert sykepleier og med i aksjonsgruppa «Stans velferdsprofitørene»

I 2015 deltok Birgit Berg fra aksjonsgruppa ”Stans velferdsprofitørene” i forestillingen ”Ses i min nästa pjäs” av Pia Maria Roll på Black Box Teater i Oslo. Denne teksten er basert på manuset som ble lest opp av Birgit i forestillingen.