Historien om velferdsprofitørene – steg for steg

Synes du at det er vanskelig å følge med på velferdsdebatten? Ta det med ro – Ida Søraunet Wangberg guider deg gjennom historien om velferdsprofitørene.

Debatten om velferdsprofitørene kommer til å prege valgkampen 2017. Her er derfor en kort innføring i hva det dreier seg om.

Først må vi litt tilbake i tid:

Før velferdsstaten ble bygd ut, drev private aktører som sanitetskvinner, arbeiderforeninger og religiøse organisasjoner velferdstjenester for folk som trengte det. Etter hvert som velferdsstaten ble bygd ut, fortsatte mange av disse å drive med tilskudd fra staten.

Slike private aktørene kaller vi ideelle, på engelsk non-profit.  Og det er jo et ganske beskrivende begrep, i og med at målet deres ikke er å skape profitt, men å drive gode tjenester og dekke behov i samfunnet.

Men så, på 90-tallet, mens vi andre var opptatt med dette:

.. og dette:

dukket det opp andre private aktører i velferdstjenestene.

De liknet kanskje mer på dette:

..enn dette:

Disse aktørene var altså ikke non-profit i det hele tatt, men derimot svært for-profit. De drev kommersielt, altså med mål om å tjene penger, og ville ha betalt med skattepenger for å drive velferdstjenester på oppdrag fra det offentlige. Ofte med veldig god fortjeneste. Men det snakket de ikke så høyt om.

Istedet brukte de mye tid og penger på å overbevise politikere om at det å slippe dem inn i de skattefinansierte velferdstjenestene ville gi mer mangfold, billigere tjenester og bedre kvalitet.

Og da er det jo forståelig at politikerne bare:

Men vent…

Tre ting på en gang – det er jo ikke mulig, med mindre man er et:

I hvert fall ikke hvis man skal tjene gode penger i tillegg.

Og etter hvert har det vist seg at det slett ikke er så enkelt.

Så hva sier forskerne? Blir det billigere å drive tjenestene med kommersielle aktører?

Blir det bedre kvalitet?

Men det at noen få veldig store kommersielle kjeder tar over mye av markedet, gir i alle fall mer mangfold.

…eller ikke.

Samtidig har det kommer en del sånne saker:

Og bare for å minne om det: Det er skattepengene våre de driver for, som altså skulle gått til barn, eldre og syke.

Mange reagerer på denne måten. Faktisk vil så mange som 88 % begrense eller forby muligheten til å ta ut profitt fra skattefinansierte velferdstjenester.

Også en del politikere har begynt å våkne.

Og etter lokalvalget i 2015 har stadig flere kommunestyrer gitt klar beskjed til velferdsprofitørene.

I Bergen for eksempel, tok det nye flertallet bestående av Ap, Krf og Venstre driften av kommersielle sykehjem tilbake til kommunen.

I Oslo gjorde man noe ingen hadde turt før, nemlig å sette en stopper for nye kommersielle barnehager.

Opprøret spredte seg til flere kommuner, og nå har Trondheim, Bodø og Ålesund gjort liknende vedtak.

Valget 2017 vil avgjøre om opprøret også vil kunne spre seg til regjeringskontorene.

Men å kjempe mot velferdsprofitørene kan noen ganger føles litt sånn:

Derfor må vi vise at vi er mange som ønsker velferd uten profitt!