Påstander & svar

Det er viktig at vi som ønsker velferd uten profitt gjør det vi kan for at de gode argumentene våre kommer fram. Her har vi samlet noen av de argumenter som ofte brukes til velferdsprofitørenes forsvar – og svart på dem.

Klikk deg inn på et av argumentene, finn svaret, og vinn debatten for velferd uten profitt!

«Brukerundersøkelser og rapporter viser at kvaliteten hos private aktører er bedre»

Siden velferdstjenestene er komplekse og tilpasset individuelle behov, er det vanskelig å måle og tallfeste kvaliteten i dem. Vanligvis brukes brukerundersøkelser og interesseorganisasjonenes egne rapporter som argumenter for at kommersialisering av tjenestene gir bedre kvalitet, men det er ofte store svakheter i disse rapportene.

Ofte skiller ikke slike rapporter og brukerundersøkelser mellom ideelle og kommersielle aktører, men operer med kategoriene «offentlig/kommunal» og «privat». Det er useriøst å behandle aktører med lønnsomhet som hovedmål og aktører med det å drive best mulige tjenester som hovedmål i samme kategori. Sannsynligvis vil de ulike formålene man har med virksomheten ha noe å si for kvaliteten.

«De kommersielle aktørene bidrar med innovasjon i velferdstjenestene»

Innovasjonen velferdsprofitørene bidrar med, er først og fremst kreative metoder for å sluse penger ut av driften av velferdstjenester, og å presse de ansattes lønn, pensjon og arbeidsvilkår.

Når det gjelder å utvikle og ta i bruk såkalt velferdsteknologi, er det staten og kommunene som ligger i front.

«De offentlige tilbudene er gjennombyråkratiserte og lite effektive. Dersom det skjer feil her, får det ikke konsekvenser, mens man kan si opp kontrakten med kommersielle aktører»

Det er veldig mye som kan gjøres bedre i den offentlige driften av velferdstjenestene, der det har vært kuttet og kuttet og kuttet de siste tiårene. Derfor har vi ikke råd til å bruke milliarder av skattepengene våre på profitt til kommersielle aktører, vi må i stedet bruke ressursene på å øke bemanningen og sette inn flere fagfolk i de offentlig drevne velferdstjenestene. Skal vi få til bedre tjenester, må de ansatte få tid og rom til å bruke kompetansen sin, og de må lyttes til for å finne ut hvordan kvaliteten på tjenestene kan bli bedre.

Høyere organiseringsgrad, et sterkere tillitsvalgtapparat og mer offentlig innsyn gjør at det er enklere å oppdage kritikkverdige forhold enn hos kommersielle aktører. Mange som jobber i omsorgsboliger drevet av kommersielle aktører, er ikke engang ansatte med normalt stillingsvern, men leid inn som næringsdrivende. Det gjør det vanskelig å si fra når ting ikke er som de skal være.

Er det noe som er byråkratisk, så er det anbudsprosesser og kontraktsoppfølging knyttet til å sette tjenester ut til kommersielle aktører. Her kunne vi kuttet mange årsverk med jurister i byråkratiet og erstattet dem med fagfolk ute blant brukerne av tjenestene.

«Det er billigere å sette ut tjenestene til kommersielle aktører»

NHO Service gir ofte ut rapporter om hvor mye kommunene kan spare på å konkurranseutsette velferdstjenestene. Men interesseorganisasjonen presenterer helt useriøse tall, noe de har blitt tatt i år etter år, og flere forskere har reagert på sammenlikningene.

Dessuten finnes det en rekke skjulte kostnader ved å sette ut tjenester til kommersielle aktører. Det krever mye ressurser å gjennomføre en anbudskonkurranse og å følge opp kontraktene. Slike kostnader blir som oftest ikke regnet inn når privatiseringsforkjemperne legger fram sine tall.

Oslo kommune anslår at de bruker 20 arbeidsdager per anbudskonkurranse, og hver av selskapene som legger inn anbud, bruker omtrent det samme. Det betyr at årlige kostnader til anbuds- og konkurranseregimet under det borgerlige byrådet i Oslo var på 66 millioner kroner, mens anbudsleverandørenes kostnader var på 316 millioner i året.

Konsulentfirmaet Rambøll har på oppdrag fra KS prøvd å tallfeste antatt gevinst ved konkurranseutsetting, og i den forbindelse har de også prøvd å tallfeste transaksjonskostnadene. Konklusjonene deres er at kommunene kan spare rundt 4 prosent per konkurranse, men at nesten 50 prosent av de antatte besparelsene vil forsvinne i økte transaksjonskostnader. Ifølge Rambøll medfører kompleksiteten i helse- og omsorgstjenestene dessuten en høyere transaksjonskostnad enn for andre sektorer. En viktig årsak til den antatte besparelsen på rundt 2 prosent, er ifølge Rambøll at kommunenes ytelsesbaserte pensjonsordning er dyrere enn de kommersielle aktørenes innskuddsbaserte ordning.

Fafo-rapporten Konsekvenser av konkurranseutsetting fra 2013 finner at det er vanskelig å konkludere med at det er billigere for kommuner å konkurranseutsette sykehjemsdrift. Kommuner som har konkurranseutsatt sykehjemsdriften, bruker betydelige ressurser på konkurranseutsettingen, både anbudsprosessen og ulike uforutsette hendelser.

«Det er kommunisme og planøkonomi å forby profitt i velferden»

En undersøkelse fra 2016 viser at 88 prosent av velgerne som har tatt standpunkt, vil begrense kommersielle selskapers mulighet til å hente privat profitt fra barnehager, barnevern, skole, sykehus og eldreomsorg. Bare 12 prosent av de som har tatt standpunkt, sier seg enige i at «de kommersielle aktørene bør selv bestemme hvor mye profitt de henter ut».

Også Høyre er for profittforbud i skolesektoren. Betyr det at de også er kommunister, eller er det verre å tjene penger på å drive skole enn barnehage, barnevernstjenester og sykehjem?

«Flere aktører skaper mangfold i velferdstjenestene»

Mangfold i tjenestene er bra, det er alle enig i. Men å sette likhetstegn mellom kommersielle aktører og mangfold blir feil. Økt kommersialisering fører til mindre mangfold. Store konsern og oppkjøpsfond vokser innenfor de ulike velferdssektorene, på bekostning av små ideelle aktører. I stedet for økt mangfold får vi dermed en monopolisering, der en stadig større andel av de private tjenestene leveres av noen få, store selskaper.

«For å få full barnehagedekning var man helt avhengig av de private, skal ikke deres innsats verdsettes?»

Kommersielle aktører har tatt seg godt betalt for å bygge og drive barnehager. Å slippe de kommersielle aktørene til, var et krav fra Frp for å være med på barnehageforliket i 2003. Når vi nå ser hvilke konsekvenser det har fått, står politikerne fritt til å legge om kursen.

I markedsøkonomien regnes profitt som betaling for risiko investorene har tatt. Men det er lite risiko knyttet til å drive barnehage i dag.

I stedet for å slippe de kommersielle aktørene til, kunne barnehageløftet vært gjennomført av kommunene, i samarbeid med ideelle aktører.

«Hva er forskjellen på å tjene penger på å drive velferdstjenester og å selge blyanter til skoler?»

At det er forskjell på å ha ansvaret for barn, eldre og syke og det å selge blyanter, skjønner de aller fleste. Også i Høyres politikk finnes denne forskjellen, siden partiet er mot profitt fra drift av skattefinansierte privatskoler, men for profitt fra salg av blyanter til offentlige skoler.

Det er forskjell på å levere noe til mennesker og å gjøre noe med mennesker. Velferdstjenestene skiller seg fra andre varer og tjenester ved at de er grunnleggende komplekse tjenester for brukere som ofte befinner seg i en sårbar posisjon.

Forskjellen er at hvis skolen kjøper inn dårlige blyanter fra en produsent som har kuttet litt i kvaliteten for å spare penger, er det litt kjedelig når blyantene knekker fort, men det går bra. Kjøper det offentlige inn skolegang fra kommersielle aktører som har kuttet i kvaliteten for å spare penger, er det ikke sikkert det går bra. Det kan det få store konsekvenser livet ut for mange elever.

«Minst like god pensjon hos kommersielle hvis man går av ved 67 år»

Hos de offentlige og ideelle har man som regel ytelsesbasert tjenestepensjon, som sikrer den ansatte rundt 66–70 prosent av pensjonsgrunnlaget utbetalt når man går av med pensjon. De kommersielle har som regel innskuddsbasert pensjon der selskapene betaler inn mellom to og sju prosent av lønna hvert år. Hvor mye du sitter igjen med i pensjon den dagen du går av, kommer an på hvordan det har gått med investeringene på aksjemarkedet. I tillegg får det store konsekvenser for eldre ansatte å måtte gå over fra ytelsesbasert pensjon til innskuddspensjon, fordi de har lite tid igjen i arbeidslivet til å fylle opp pensjonskontoen.

Mange ansatte i velferdstjenestene kommer tidlig ut i arbeidslivet, og har krevende jobber. Det er derfor vanlig at de ikke jobber så lenge som til 67 år. Ansatte i kommunen har mulighet til å gå av med tidligpensjon (AFP) ved 62 år. De fleste som jobber for kommersielle velferdsselskap har en langt dårligere ordning for tidligpensjon. Har de jobbet mye deltid og hatt lav lønn, kan det være de ikke har mulighet til å gå av med tidligpensjon i det hele tatt.

«Profittforbud rammer kvinnelige gründere, og er kvinnediskriminerende»

Det som er kvinnediskriminerende, er å tillate at kommersielle selskaper presser ned lønn, pensjon og arbeidsvilkår i typiske kvinneyrker. De største konsernene og oppkjøpsfondene som har blitt dominerende aktører innenfor velferdstjenestene, er i hovedsak eid og ledet av menn, som til sammen tjener milliarder på å kutte i lønn og pensjon til i hovedsak kvinnelige ansatte.

«Vi tar ikke utbytte, pengene reinvesteres i driften»

Mange selskaper unngår å ta ut utbytte, spesielt fordi utbytte skattlegges og fremkommer i offentlige regnskap. Men det finnes mange andre måter å ta ut profitt av et selskap på, og det finnes mange eksempler på at penger som skulle gått til drift, i stedet ender opp som privat profitt for eierne.

Ved å bruke overskudd til å kjøpe opp flere institusjoner, eller øke egenkapitalen, kan eierne bygge opp store verdier i et selskap og selge med høy profitt etter noen år. Dette skjedde for eksempel da Benn Eidissen og Even Carlsen solgte seg ut av selskapet Norlandia Care Group for den nette sum av 500 millioner kroner.

I Sverige har Skatteverket avslørt hvordan velferdsselskapene tar opp store lån internt i konsernet, til skyhøye renter. På den måten kan selskapene minske overskuddet sitt og unngå å betale skatt. Samtidig flytter de penger oppover i systemet via renteutgifter, noe som er vanskelig å få øye på i regnskapene.

Det går også an å organisere selskapene slik at barnehagen, skolen eller sykehjemmet kjøper tjenester eller leier lokaler av andre selskap med samme eier. Ligger prisene over markedspris, er dette en effektiv måte å flytte penger ut av selskapet som driver velferdstjenestene på.